Om meg:

Jeg skrev denne stilen på skolen, der jeg skulle presentere meg selv og mitt liv. Jeg kalte den for:

DEN BLONDE FILOSOFEN

Hvem er jeg?

Avsnitt. En trenger mer enn et avsnitt, mer enn en skoletime, eller økt som det heter på Bryne, for å besvare det spørsmålet. Men det er ikke så verst bare det å stille spørsmålet. Bruke litt tid på å tenke over det. Det første jeg egentlig kan konstantere er at jeg faktisk er. Jeg lever. Jeg er et sprut levende menneske! Og akkurat det er jo helt utrolig, vidunderlig og fantastisk!!

Livet mitt begynte med en snøball utenfor et festlokale på Sandnes. Snøprinssessa fra Sirdal utfordret sandnesgauken på bortebane. Som liten så jeg for meg et barneselskap, der fars familie satt rundt et bord og mors familie satt rundt et annet bord. I de senere år har jeg lurt på om det kanskje ikke akkurat var den slags fest de var på. –Ska me ta en dans, spurte far. Mor så på han, med øyne som bare ble enda større på grunn av de tykke, store brilleglassene. Hun svarte med en snøball. Og dermed vant han snøprinsessa, en hyttetomt i Sirdal og sammen levde de lykkelig alle sine dager.

Jeg var julepresangen som hadde sett litt feil på klokka og kom en dag for tidlig. Kanskje er det derfor jeg nå alltid kommer fem minutter for seint til alle avtaler.

Jeg har alltid bodd i et rødt hus på Ålgård. I følge lokalavisa har utsikten terapeutisk virkning. I denne fantastiske utsikten satt vi en gjeng med jenter inni en lekehytte. På det lille hvite campingbordet lå det hauer av snop og chips. En gang i blant krøp en edderkopp over gulvet, akkompagnert av lyse jentehyl. Miljøklubben vår hadde fått nye lokaler. Tidligere samlet vi oss rundt en rusten tønne inne i skogen. Den brukte vi som tromme. Jeg tror verken den første eller andre miljøklubben jeg var med i var særlig miljøvennlig. Det mest miljøvennlige vi gjorde var å forsøple figgjoelva med en flaskepost der vi hadde ramset opp forskjellige miljøtips.

Som de ivrige sjeler vi var tok vi fatt på alt vi hørte om. En dag gikk det opp for mitt særdeles nysgjerrige øre at kommunen vår, Gjesdal, var en veldig fattig kommune. Dermed stiftet vi klubben RG, altså Redd Gjesdal. Vi hadde store ambisjoner, men det hele endte med en liten basar i enden av gata. Hele 144 kroner fant veien fra lommebøkene til mistenksomme naboer og oppi isboksen vår. –RG, kæ æ det for någe tull, nei dokke ska nok ha pengane sjøl, sa en av de gamle nabokonene mens hun tviholdt på pengene sine. Men det stoppet ikke vårt politiske engasjement. Stolte sendte vi inn pengene til Gjesdal kommune. Det gikk lang tid, RG var egentlig lagt ned, det ble aldri noe mer enn den ene basaren og et par møter. Men så fikk vi brev i posten av ordføreren. Kan tro det var stort. Jeg husker ennå papiret. Det hadde stempelet til kommunen på, og hvis du tok fingrene over det kunne du kjenne det uthevete mønsteret som sa oss at dette var noe stort. Vi kopierte et eksemplar til alle, men det var bare jeg, som var lederen i klubben som fikk beholde det gode papiret.

I dag er jeg medlem i Sandnes Sosialistisk Ungdom. Det vil si at jeg betaler 80 kr i året og mottar et blad med litt for liten skrift til at det er lesbart for en nærsynt jente. Mer aktivt enn det er ikke medlemskapet mitt. Tankene er der, men ofte blir det bare med tanker når tiden ikke helt strekker til. ”Fritida” mi er ofte ganske stappet full av planer. Jeg trener karate tre ganger i uken, er med i spinneren ungdomsteater, leser masse bøker, prøver å gå på Viking-kamper om søndager og Ålgård-kamper på lørdager, er på ungdomsmøter i babtistkirka på lørdagskveldene, går i cellegruppe og prøver av og til å få tid til å være med litt venner også. En gang i blant prøver jeg å være litt kulturell og går på teaterforestillinger, musicaler, klassiske konserter og revyer, ja en gang fikk de meg til og med med på opera. Vennene mine har nemlig en oppfatning av at jeg trenger litt mer kunnskaper om slike allmenne ting som vanlige ungdommer interesserer seg for, så akkurat den operakonserten var vel å dra meg litt i feil retning. Jeg tenker da hovedsakelig på å mate meg med TOPP-sladder, slik at jeg i alle fall har litt peiling på hvem som spiller i de forskjellige filmene og hvem som egentlig synger sangene jeg går og nynner på. Slikt sladder som jeg kaller det, er meg ganske likegyldig.

Det som er viktig i mitt liv er kanskje ikke det samme som i alle andre sine liv. For å si det slik, jeg likte å gå på Forus på medier og kommunikasjon. Jeg likte å få utfolde mine kreative sider, være litt spesiell og skille meg litt ut. Samtidig tenker jeg av og til at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk på allmenn alle tre åra. Tenk så mye mer jeg kunne ha lært om blant annet filosofi og religion. På ungdomsskolen pleide nemlig ofte venninna mi å kalle meg for en filosof. Da synes jeg det var litt flaut, men det var egentlig sant. Når jeg ser rundt meg ser jeg et fantastisk skaperverk, en natur så fantastisk og vidunderlig at jeg ikke kan forstå den. Jeg kan ikke forstå at alt dette bare oppstod ved en tilfeldighet. Jeg begynte å søke etter Gud. Jeg leste mye rart, jeg var innom flere religioner, jeg fant mange svar, men enda flere spørsmål. Til slutt ble jeg kristen, selv om ikke dette akkurat er en slutt, det er mer en begynnelse. Poenget mitt er vel kanskje det at jeg prøver å leve for det åndelige mer enn det materielle. Jeg prøver å leve for det evige, heller enn for det forgjengelige. Legg merke til at jeg prøver. Jeg har flere verdier og idealer, men det er ikke alltid like lett å følge dem.

Egentlig er jeg et paradoks. Jeg er hun som får sekser i matte, men ikke vet svaret på 11-6 eller 7x4. På skolen blir jeg kalt geni, hjemme blir jeg kalt blond. I fjor reiste jeg og venninna mi på Arena, som er en kristen idrettsleir i Kristiansand. Vi to hadde et svært 6-mannstelt alene, noe som var ganske flaut med tanke på at når du stapper over 1000 ungdommer inn på en campingplass er det ikke akkurat for god plass. Derfor gikk alltid vi to rundt og lette etter noen som hadde bedre plass i teltet enn oss. En dag da vi gikk tur med noen andre venner, så jeg et stort telt. ”Se der!” skrek jeg ivrig ut til de andre. ”Det der teltet må jo vær liga stort som vårs telt! Æg trur faktisk dæ æ heilt likt så vårs telt!” ”Eli, lille venn. Det æ jo vårs telt!” sa venninna mi akkompagnert av latteren til de andre.

To Ålgård-bønder kommer inn på en scene. Foran dem kan de skimte to svære føtter. Føttene er et resultat av flere timer dugnad, hønsenett, maling, tapetlim og avispapir. – Æg vil sei dæ æ et Grælla Uidentifisert Langt Liggande Iallefall Vanskapt Ensomt Relikvie, sier den første bonden. – Hmmm…Dæ der æ då altså en GULLIVER, svarer den andre bonden, globetrotteren av dem, han som faktisk har vært to ganger i byen. Ja for tenk å ha vært så langt som til Bryne! Jeg var den første bonden. Men jeg var også den som klistret mest tapetlim på føttene, skrev manuset, regisserte, planla, lagte plakaten til og spilte blondine, egenesdame og vann i The Eelfarm Foxy, altså Ålgårdrevyen. Jeg tror medlemskapet mitt i Spinnerens ungdomsteater ble litt for voldsomt i fjor. Du kunne finne meg sittende på bussen, på skolen, i venteværelse til fysioterapauten, på hytta, på ruten på Sandnes, ja overalt satt jeg med en skriveblokk og skrev ned replikker til revyen. I år skal vi sette opp den greske tragedien Medea, og jeg har egentlig bare ett mål, å ikke engasjere meg så utrolig mye. Så får vi se om det er mulig…

Min forklaring av GULLIVER sier vel kanskje også litt om hvilken Ålgårdspatriot jeg er. Gulliver er for Ålgård som det skjeve tårnet er for Pisa, Eiffeltårnet er for Paris og pengebingen er for Andeby. I sommer har jeg da også jobbet i kongeparken, både dag og natt. En natt vekket jeg nemlig en hel campinghytta med å skrike ut i søvne: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Noen ord jeg til da faktisk aldri hadde sett i våken tilstand.

Så da er jeg vel en blond filosof, som rømmer fra meg selv i teaterroller, er blå av blåmerker fra karaten, får voldsomme ideer om politikk og miljø som heller sjelden blir gjennomført og som ellers prøver å glede meg over livet og ikke klage så mye. Det er vanskelig å si hvem jeg er. Det er skummelt å tenke på hvor mye andre rundt meg faktisk har å si på min atferd. Jeg er Eli Bakken Idland, går på Bryne vgs. i klasse 3påa og bor på Ålgård. Det er egentlig det eneste sikre. Jeg vet ikke om du har blitt så mye klokere på hvem jeg er, men jeg tror ganske sikkert at jeg har blitt det. Det er både skummelt og lærerikt å se tilbake på livet. Å se at alt som en gang skjedde faktisk ikke var en tilfeldighet, det førte frem til noe i dag. Nå er vel bare spørsmålet, hva skjer videre?